Mitt lille Dystopia

Går sakte i gangene på min datters skole. Hun skal hentes på SFO, ordningen som kom under kraftig angrep bare dager før, på det årlige foreldremøtet. Det er imidletid noe som ikke stemmer. Jeg står i lyse og moderne omgivelser, omringet av glade barn, myke voksenstemmer og vakre malerier. Maleriene ble malt av barna i forbindelse med et prosjekt om Marc Chagall, kunstneren kjent for sine utopiske og naivistiske motiver.

Stemningen var amper idet jeg kom inn på møterommet. Lærene og ledelsen fra SFO holdt sammen i en liten klynge og drev med det tekniske, ordnet litt i papirene og mannet seg opp til å ta imot opposisjonen (foreldrene). Selv hadde jeg noe på hjertet, men merket fort at med dette “edgy” førsteinntrykket, fikk jeg heller lyst til å innta rollen som observatør.

SFO var kveldens første innslag. SFO-lederens foreldreorientering ble møtt med en offensiv uten sidestykke. Da foreldrene hadde tømt seg for sine halvfunderte frustrasjoner, vaklet lederen ut av rommet, med en hurtig tiltagende jernmangel.

Dette var lederen for plassen hvor glade barn leker i trygghet. Hvorfor hadde hun blitt et mål for foreldrekundenes frustrasjon, basert på temaer som i det store og hele luktet småpirk?

I 1995 kom jeg som nittenåring hit til Norge. Jeg husker den tiden som om det var i går, båtturen over Nordsjøen, og hvordan havet skummet bak meg, som en blå og hvit sløyfe. En livslinje. Jeg kjente den rene og uskyldige nordavinden blåse gjennom meg. Solen, og en kriblende frihetsfølelse fylte lungene mine. Dette visste jeg var slutten på et kapittel. Bak meg lå England, og jeg var reddet.

Norge var annerledes den gangen, og jeg var overbevist om at det bodde nisser her. Men allerede den gangen visste jeg at den norske uskylden ikke kunne vare. Gjennom mine innvandrerøyne var det nettopp denne uskylden som gjorde nordmennene så sterke, så annerledes, så ulike resten av verden. Jeg var et barn som vokste opp i en indre bydel av London, der det var farlig å leke ute etter at solen gikk ned. Siden jeg flyttet hit har det dukket opp mer enn et par anledninger hvor jeg kunne flyttet tilbake til det spennende men hissige England. Men, nei, barna mine skulle vokse opp i frihet, gå etterhvert alene på skolen, og få lov til å kjenne på bygatenes puls når de kom i tenårene.

I våres begynte minstebarnet å gå alene hjem fra skolen. Dette var en naturlig og fin del av hennes utvikling og hun følte seg stor. Så viser det seg at det faktisk ikke går an lenger, hvis man tar for alvor det man leser i avisen. Tenk om det var trafikken som var den største trusselen for barn i Norge, hvor er nissene når du trenger dem?

Skyldes alt dette her fremgang? Progresjon? Eller landets selvforakt over sin tidligere uskyld? Norges større synlighet på verdenskartet i løpet av årene, og gode relasjoner med supermaktene oppfatter jeg som positivt, men kan dette har brakt med seg en “nå tøffer vi oss”-holdning? Som i tillegg gjenspeiler seg i Norsk media og underholdning? Har såkalt snillisme skapt en akutt motreaksjon, hvor oppmerksomhetssøkende sjokkmedia, eller realityporno nesten er det eneste vi får servert på TV?

Etter å ha sagt dette er det urealistisk å tro at det finnes land som kun ønsker å bli kjent for fiskeboller og uskyld. Men finnes det ikke noen mellomløsning? Hvor ble det for eksempel av den samvittighetsfulle empatien, nemlig den som adskilte Norge fra resten av verden? Hva med å foreslå en “nasjonal makeover” som resulterer i en oppdatert politisk og menneskerettet holdningsmodell som heter empati? I motsetning til snillisme, eier holdningen kvaliteter fra både hode og hjerte.

Aung San Suu Kyi snakker om verdien av empati. Dette mente hun var en essensiell nasjonal egenskap, som Burma måtte dyrke frem og etterhvert bruke i overgangen fra politistat til demokrati. Empati har en viktig rolle fordi den fasiliterer våre interaksjoner og forbindelser til menneskene rundt oss. Empati er et fundement som vi kan bygge på for å skape et harmonisk og fornuftig samfunn. Empatien gjør at vi setter oss inn i skoene til andre, som igjen gjør det lettere å respektere andre menneskers synspunkter og verdier. Empatien sørger også for, at vi viser hensyn til oss selv og andre når vi tar viktige avgjørelser. Etter min mening kan empati ernære alle samfunnets ledd, og det alle første leddet er den intravenøse behandlingen vi overfører til våre barn.

Neste gang jeg sitter i et foreldremøte ønsker jeg fortsatt å kjenne det utopiske ekko i gangene. Det som forener foreldre og lærere, slik at de erkjenner hverandre som kollegaer, ikke stridende fraksjoner. Jeg ønsker at foreldre fortsetter å tilsette barnemelken generøse mengder empati, ikke fordi vi trenger å gjenopplive nissekulturen, eller leve i påtatt uskyld, men fordi én gang for lenge siden skilte Norge seg ut fra resten. Kystlinjen var sølv, og luften var ren…

Advertisements

About hillviewroad

Gestalt student, Pilates teacher.
This entry was posted in Uncategorized and tagged , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s